Wednesday, May 31, 2006

Editering av film av tandem fallskjermhopping for dummies

Denne posten er dedikert til de som driver med editering av filmen som filmes av et tandem fallskjermhopp. Aller først vil jeg minne dere på at man som regel har gruet seg en del i forkant av hoppet, samlet mot så godt man kan, tenkt og grublet. Så får man en spektakulær opplevelse, totalt forskjellig fra alt annet man har prøvd her i livet, og best av alt, noen har filmet det hele! O lykke, tenk å gjenoppleve magesuget, spenningen, det absurde, se sitt eget ansikt i skrekkblandet fryd i fritt fall. Og så viser det seg at kameramannen har latt seg fascinere av special effects-knappen på videokameraet og det hele minner mer om ”My First Home Video” enn noe annet. Her følger derfor en enkel liste å forholde seg til for fallskjermhoppende kameramenn og editors:
  • Saktefilm er en effekt som bør brukes med måte. Som en tommelfingerregel vil jeg si fem sekunder er absolutt maksimum i fallskjermkontekst. To minutter saktefilm er mildt sagt å overdrive. Tema for saktefilmingen er også vesentlig. Et eksempel på et ikke-egnet tema kan være når tandemhopperen sakte justerer på hoppelua, sakte prater litt med instruktøren, sakte snur seg for å gå sakte mot flyet, hvor hun står sakte i kø for å gå inn i flyet og zzzz...
  • Vi er innforstått med at fallskjermhopping er noe som er overstått på relativt kort tid, og det er nok de færreste som vil forvente seg en ti-minutters film av opplevelsen. Å prøve å hale ut tiden ved å vise noen sekunder, kjøre film i revers og vise de samme sekundene på nytt, er derfor unødvendig. Å bruke denne effekten på selve hoppet, idet man stuper ut av flyet, er grov filmbeskadigelse.
  • Valg av musikk er også avgjørende for filmopplevelsen. Dette problemet unngås enklest ved å utelate musikk fullstendig og heller la hopperen gjenoppleve også lydbildet, inkludert sine egne frydefulle hyl. Hvis man først bestemmer seg for å kutte originallyden og legge på musikk, er det ikke, jeg gjentar, ikke kult å se seg selv hoppe i fallskjerm til lyden av et par tilfeldige Anastacia-låter.
Vi skjønner at det å hoppe i fallskjerm for dere er like naturlig som det er for oss å reise med fly uten å hoppe ut. Allikevel. Jeg lover dere. Dere trenger ikke å føle at dere må kulifisere filmen. Råmaterialet vil nok gjøre susen og vel så det for de aller fleste av oss.

UPDATE:
Etter tips fra i1277 har jeg laget YouTube av elendigheten, så dere kan se med egne øyne (kameraet sitter på hjelmen hans så vi får heller se gjennom fingrene med at vinkelen av og til er litt underlig):

Monday, May 22, 2006

Fallskjermhopping for dummies


Man er kanskje ikke spesielt dreven i fallskjermhopping etter ett tandemhopp, men jeg mistenker at ikke alle har et riktig bilde av hvordan det oppleves, så i folkeopplysningens navn tillater jeg meg å dele min erfaring. Denne mistanken er basert på frykten jeg selv opplevde i forkant, som jeg nå i ettertid vil si var uten noen som helst rot i virkeligheten. For eksempel har vi vel alle drømt at vi detter utfor et stup, og det var en lignende følelse jeg så for meg at jeg kom til å oppleve i frittfall-biten av hoppet. Videre problematiserte jeg på alle tenkelige måter – hva om en fugl tilfeldigvis passerer under oss, og uforvarende kommer til å spidde oss, eller hva om et fly(!) tilfeldigvis passerer under oss og vi havner i propellen. Hva om jeg ikke er ordentlig festet i instruktøren slik at jeg bare fortsetter fallet når skjermen åpner seg. Osv osv. På toget til Acqui Terme, hvor vi hoppet fra, angret jeg bittert på at jeg impulsivt hadde spurt alle jeg kjente om de ble med å hoppe i fallskjerm ”neste helg” og til slutt fikk napp slik at jeg ble nødt til å organisere det og det ikke var noen vei tilbake. Jeg fikk adrenalinrush bare ved tanken på hva jeg var i ferd med å gjøre.

Så kom vi frem til verdens roligste omgivelser. Ganske mange folk, fallskjermer over alt, et fly tok av, ni personer spratt ut, vips ni åpne fallskjermer, de landet litt hist om pist, og gikk og pakket sammen, rolige som om de bare hadde tatt en busstur. Jeg vil ikke gå så langt som å si at vi ble døsige mens vi ventet, men det var unektelig beroligende å bevitne at det å kaste seg ut fra et fly ble betraktet som det mest naturlige i verden. Agostino, mesteren, forklarte hva vi måtte gjøre, armer og ben slik og slik, hodet bak til venstre. Jeg må innrømme at jeg hadde sett for meg en mer detaljert utgreiing om min rolle i det hele, men lot meg samtidig berolige av at det dermed måtte være ganske enkelt. Med ni personer var det lille flyet fylt til randen, folk satt på gulvet og oppå hverandre. Vi tok en runde for å samle høyde og angst og plutselig bremset flyet opp og døren åpnet seg. To personer spratt ut før jeg fikk sukk for meg. Gulp. Skulle vi bare kaste oss ut slik? Agostino og jeg nærmet oss døren. Jeg ble hengende ut noen sekunder mens Agostino gjorde oss klar, og oppdaget en galning som hang på utsiden av flyet. Det var han som filmet hoppet. Det var et absurd syn fra en absurd synsvinkel. Og så falt vi. De første sekundene var et kaos av sanseinntrykk. Sommerfulger i magen, en markant hæ-hva-skjer-følelse, luft over alt, bakken langt der nede. Så spredte jeg armene og vi fløy! Fremdeles absurd, kameramannen over oss, opp-ned under oss, fremfor oss, tok borti oss, til høyre, til venstre, og vips borte. Jeg smilte tappert til kameraet, men det var jo ganske mye luft, så lepper og kinn blafret på uelegant vis. Og vi fortsatte å falle, i ett langt minutt. Og her har jeg en interessant observasjon. Man er nemlig så høyt oppe (4000 meter) at man ikke helt oppfatter at man faller mot bakken i rasende fart. Man ser ikke at jorden nærmer seg. I tillegg faller man ikke så fort som man skulle tro, luftmotstanden og høyden gjør at flyve-følelsen så absolutt er tilstede sammen med fall-følelsen. Og når fallskjermen åpner seg er man fremdeles så høyt oppe at bakken ser liten ut. Og på dette tidspunktet pakket Agostino rolig ut fotoapparatet og begynte å ta bilder av den skrekkslagne, lettede og skjelvne, bilder som får Jim Carreys talenter til å blekne.

Jeg har ennå ikke fått filmen og bildene, men det skal bli spennende å se. I mellomtiden får før-bildet gjøre nytten, sammen med mine varmeste anbefalinger om å kaste set ut i det! Bokstavelig talt...

Friday, May 19, 2006

Pastamaskinen

Mannen: Jeg ringer fra TNT, jeg har en leveranse til dem, er de hjemme?
Jeg: Ja, jeg er hjemme. Hva er det for noe?
Mannen: Jeg er ikke sikker, men jeg tror det er en slags pastamaskin.

Enhver tolker verden ut fra sin referanseramme. Det som for meg ser ut som Harman Kardon Soundsticks II kan godt se ut som en pastamaskin for andre.

Thursday, May 18, 2006

Myter og fakta om Italia

Eller, det vil si, jeg hadde egentlig tenkt å skrive en post om myter og fakta om Italia, men alle (tre) tingene jeg kom på viste seg å være fakta i ulik grad, så det er kanskje ikke helt i tråd med konseptet. Det får stå sin prøve:

Myte: Unge italienske menn lider i større grad av måne enn norske menn
Status: Dette tror jeg er fakta. Det er påfallende mange unge menn som shaver hodet, samt mistenkelig utstrakt bruk av hodeplagg. Blant eldre menn finner man også en del kreative hentesveiser, noe som kan tyde på mange års erfaring på området.

Myte: Italienere er mer motebevisste enn nordmenn
Status: Nå er kanskje ikke jeg, en datanerd, den rette til å uttale seg, men med utgangspunkt i at Savona, en liten eks-industriby, har en relativt høy andel Dolce & Gabbana-bekledde mennesker i alle aldersgrupper, velger jeg å tro at dette stemmer. Dog med forbehold om at vi i Norge jo har janteloven, slik at plagg som har noe mer enn en bitteliten logo i nakken antageligvis selger dårlig, noe som gjør at de dyre merkene ikke blir like synlige i gatebildet og normalt får gå hus forbi en uobservant person som meg selv.

Myte: Italiensk byråkrati er preget av kaos og ineffektivitet
Status: Tja, kontoret for utlendinger er åpent fra kl 10-12 tirsdager og torsdager for de som skal hente oppholdstillatelse, mens det er åpent fra kl 08-10 onsdag og torsdag for de som skal søke oppholdstillatelse. Da jeg skulle vaksinere meg måtte jeg gå på posten for å betale etterpå, for så å fakse post-kvitteringen tilbake til vaksinasjonskontoret innen tre dager. Til en viss grad vil jeg derfor mene at dette stemmer. På den annen side er det ikke nødvendigvis noen god idè å ha dette som utgangspunkt når man navigerer i det italienske samfunn, noe jeg fikk erfare da jeg entret et apotek og fornøyd oppdaget kølappmaskinen som var plassert like ved døren. Jeg hadde ikke vært her så lenge og følte at ting var litt uoversiktlige, men kølappmaskiner føler jeg meg komfortabel med, så her så jeg for meg en knirkefri handel. Helt til jeg oppdaget at man måtte putte penger på for å få ut en kølapp, noe jeg syntes var litt underlig. Min søster pleide alltid å svare med uttalelser som "du kan ikke tenke slik, vi er i Italia nå, her er det ikke noe logikk" hver gang jeg påpekte ting jeg syntes var underlige, og dermed slo jeg meg til ro med at det nok var normalt å betale for kølapper på apotekene her. Det var jo uansett bare snakk om noen få cent. Så jeg puttet på pengene og trykket på knappen, men det kom fremdeles ingen kølapp. Jeg så meg rundt i lokalet. Det var ikke en eneste kunde der, så jeg kunne nok bare gått bort til kassen uten kølapp. I stedet valgte jeg å tilkalle butikkmedarbeideren for å spørre hvordan maskinen fungerte. Jeg viste hvor jeg hadde puttet på penger, og trykket igjen på knappen for å demonstrere at det virkelig ikke kom ut noen kølapp. Butikkemdarbeideren så litt spørrende på meg. -Æh, du må nesten gå opp på vekten for å få ut vektdataene.

Så da hadde jeg valget mellom å avsløre at jeg trodde vekten var en betal-kølappmaskin, eller å være en blondine som skjønte at det var en vekt, men ikke at man måtte gå oppå den. Jeg kom til at sistnevnte tross alt var hakket bedre, og gikk lydig opp på vekten med så mye verdighet jeg klarte å oppdrive. Resten av handelen gikk forøvrig heller ikke knirkefritt, jeg kom ut med halstabletter selv om jeg prøvde å forklare at jeg skulle ha øredråper. Så der fikk jeg den.

En blogg kan være et godt verktøy for en som i litt for stor grad glemmer de små og store tingene som utgjør livet. Dette er min reserve- hukommelse.